Våre sponsorer

Vi trener på LetoHallen. 
Kjør forbi Puls, rundt hjørnet på kortsiden. Da ser du oss!

  • White Facebook Icon

Du kan ringe klubbens leder Tor Arne Sandholt 
på mobil 905 63 106

© 2019 Øvre Romerike Budo Senter

Budo historie

Av Master Pål-Erik Ruud

 

Budo har i likhet med all annen form for ubevæpnet kamp utviklet seg gradvis i takt med menneskets utvikling. De første menneskene var ofte i kamp med ville dyr eller med hverandre. Budo som en organisert kunst var derimot ikke kjent, før menneskene begynte å bo sammen i småsamfunn. På dette stadiet i samfunnsutviklingen, begynte mennesker over hele verden å utvikle kampstiler. Det ville være feilaktig å si at budo ble dannet i orienten eller i noe annet land, selv om budo, slik vi kjenner den i dag, helt sikkert stammer fra orienten. Slik som grunnleggende kampstiler tilhører menneskeheten som en helhet, tilhører også karate hele verdensbefolkningen, og det er ingen grunn til at ikke mennesker over hele verden kan mestre denne formen for martial arts. Under de olympiske leker i Hellas var det en primitiv form for martial-arts kalt paneratium, hvilket vanligvis anses for å være forgjengeren til moderne bryting. Dette var en usedvanlig rå sport hvor slag, spark, kvelning, bryting av ledd og bryting på bakken var lov. De eneste reglene var at det skulle være en fair fight. Selve konkurransen fortsatte til den ene parten ga seg. Oldtidens greske boksere utviklet også en annen sport, hvor spark og kast var forbudt. Utøverne brukte da for det meste knyttnevene som var surret inn med dyreskinn. Selv om dette var forgjengeren til moderne boksing, hadde den også mye til felles med karate.

 

I oldtidens Japan var karate sin nærmest beslektede kampform antageligvis en primitiv form for sumo bryting, som igjen kan være mye lik den greske stilen paneratium. Sumo bryting kom først til syne i japansk historie i keiser Suinins annaler i år 29 f.Kr. år 70 e.Kr. En form for sumobryting synes å ha vært kjent i oldtidens Korea. Ting tyder på at den derfra har blitt introdusert til Japan. Da kongedømmet Koguryo ble bekjempet av Silla og Kina i år 668, reiste en del politikere og geistlige til Japan. Blant disse var det en mann ved navn Koma Asomi, som ble tildelt en høy stilling i Japan ved å utføre en vellykket sumo kamp for keiser Tenchi (år 662 671). Deler av de beseirede gruppene i Koguryo flyttet sammen med forfedrene til mongolianerne, som i dag har en form for bryting i likhet med sumo. Forskjellen ligger i at utøverne må kaste motstanderne i bakken for å vinne. Det kan virke som om folkene i Silla hadde kampstiler som var overlegne ovenfor Japans og Koguryos sumo. Silla var et lite kongedømme på sør-øst enden av Koreas halvøy, som etter hvert klarte å utvikle en hær sterk nok til å overvinne både Koguryo i nord og Paekche i øst. Den grunnleggende kampformen brukt i Silla var en ubevæpnet kampgren kalt Farando. Farando var en kompleks form for budo som inneholdt mange av teknikkene som fremdeles er i bruk i karate. Farando hadde mye til felles med japansk Bushido, ved at begge brukte hele kroppen som våpen. Hode brukes til skalling, armene til slag, kast, låsinger osv., og bena til spark, feiinger og posisjonering.

 

Shao lin ssu boksing
Selv om ethvert land har sin egen form for kamp, så har karate nær forbindelse med en av de kinesiske kampformene kalt Shao lin ssu boksing (japansk: shorien ji).
I oldtiden var Shao lin ssu et buddhisttempel i Hao shan, et fjell i den nedre delen av elva Yangtze. Siden Wei perioden (år 386 550) har tempelet vært en berømt plass for fysisk og mental trening for prester. Man tror kampgrenen Shao lin ssu ble grunnlagt av den indiske presten Bodhidharma, som er kjent i Japan som Daruma Daishi. Etter å ha ankommet prestesamfunnet ble Bodhidharma en disippel av presten Prajnatara. Etter å ha praktisert den buddhistiske troen i en årrekke, ble han den tjueåttende patriark i den buddhistiske troen etter Sakyamuni.

 

Bodhidharma
Etter Prajnataras død, forble Bodhidharma i India en stund, men da han fikk høre at buddhismen hadde blitt overført til Kina i en uren form, bestemte han seg for å reise til Kina og undervise i den rette formen for buddhisme. Selv om Kina på denne tiden (5. 6. århundre) var delt opp i mange kongedømmer, var keiseren Wu av kongedømmet Liang kjent for å være en utdannet mann som ofret seg for spredningen av buddhismen. Han sto bak byggingen av templer, trening av prester og oversettelsen av den buddhistiske lov til kinesisk. Etter mye motgang ankom Bodhidharma Chin lung, hovedstaden i Liang, der han møtte keiser Wu. Bodhidharma ble skuffet over å finne ut at keiser Wu var uenig med seg på et vitalt punkt i den buddhistiske troen, hvilket var spørsmålet om man skulle oppnå buddahood i løpet av dette livet, eller bare etter døden. Buddhismen i Kina på denne tiden var svært formalistisk. De kinesiske troende buddhistene bygde enestående klostre og enorme templer. De skar ut skjønne statuetter, og brant røkelse. De skar ut bilder og utførte offerdanser, de anså religionen sin for en måte å oppnå lykke etter døden, i stedet for å perfeksjonere troen sin i dette livet. I motsetning til dette anså Bodhidharma det som et mål med buddhismen å oppnå perfekt åpenbaring i dette livet. Bodhidharma fortsatte å spre buddhismen i sin tro og dette gjorde keiser Wu rasende. Følgende ble at keiser Wu utviste Bodhidharma fra sitt kongedømme. Etter å ha blitt utvist, reiste Bodhidharma nordover til kongedømmet Wei med endestasjonen Shao lin ssu ca. 40 km sør for oldtidsbyen Lo young. Lo young var hovedstaden i Wei. Etter å ha ankommet tempelet, knelte Bodhidharma med ansiktet mot en fjellknaus og ble sittende der i meditasjon i hele 9 år.

 

I en buddhistlegende fortelles det at i løpet av disse 9 årene, ble han lammet i armer og ben. Bodhidharma var en utøver av arten Yoga, en indisk form for meditasjon, som kom til Kina sammen med buddhismen. I Kina ble Yoga kjent som Chan, et ord som stammet fra det indiske Dhyani, som betyr meditasjon. Det ble senere kjent i Japan som Zen. Bodhidharma's grunnleggende filosofi var at kropp og sjel var udelelige og at buddahood bare kunne oppnås av en som hadde full forening mellom de to. Renselsen av ånden og sjelen skulle oppnås ved disiplinering av kroppen. Sjelen var fanget av kroppen og kroppen måtte bestå disiplinen som var nødvendig for å oppnå buddahood. I følge denne troen var det også nødvendig å disiplinere kroppen, slik at den kunne motstå angrep fra rovdyr, hedninger og andre som måtte Ønske å tilintetgjøre den troende. For å kunne undervise i meningen med disiplineringen, hadde Bodhidharma tatt med seg to bøker angående militære kunster. Det var bøkene: I Chin Ching og Hsien Sui Ching. Den førstnevnte boka tok seg hovedsakelig av praktiske metoder. Teknikkene den inneholdt, kombinert med de mere tradisjonelle teknikker fra kinesisk kampkunst, dannet grunnlaget for Shaolin ssu, som igjen ble forgjengeren til en rekke andre orientalske kampgrener.

 

Utviklingen i andre land

 

Kina
SHAO LIN SSU OG DENS OPPLØSNING
Metoder med bevæpnet og ubevæpnet kamp som ble utviklet i India, har blitt videreført over hele verden. Vi har allerede påpekt at munken Bodhidharma brakte med seg kampkunstboka I Chin Ching til Kina. Men vi har til hensikt i dette heftet å fokusere på de senere århundrer. De detaljerte maleriene av offensive stillinger fra veggmaleriene i tempelet i Shao lin ssu, bekrefter Bodhidharmas tro om at kropp og sjel var uatskillelige og gjør det klart at Bodhidharma underviste prestene både i Zen meditasjon og i I-Chin Ching. Sittende Zen meditasjon stiller store krav til ens fysikk og spesielt for meditasjon over lengre tid, slik som Bodhidharma gjennomgikk. Siden prestene i Shao lin ssu ofte måtte forsvare seg mot angrep fra ville dyr og røvere, var I Chin Ching ikke bare nødvendig for Zen meditasjon, men også for selvforsvar. Selv om det eksisterte andre kampformer i Kina før introduksjonen av I Chin Ching, var dette på et så tidlig stadium at det ikke etterlot seg noen spor av betydning.

 

Naturlig nok omdannet kineserne den indiske kampformen til kinesisk Kempo, en form som passet bedre til den kinesiske rase. Man kan også se det fra en annen synsvinkel. Den går ut på at presten Bodhidharma raskt systematiserte og kombinerte en allerede eksisterende kinesisk kampform. Dette beviser i såfall sannheten ved legenden angående forbindelsen mellom Bodhidharma og Shao lin ssu kempo. Stilen Shao lin ssu kempo ble brakt fra Shao lin ssu tempelet, som var det sentrale punkt for Zen's utvikling, og derfra til andre deler av det nordlige Kina. Til å begynne med var det bare prestene som kunne trene Kempo, men ettersom tiden gikk, gjennomgikk tempelet mange forandringer. Press fra de styrende makter, samt at tempelet ofte ble brent ned, førte til slutt til tempelets forfall og til splittelse av prestene. Prestene som hadde trent I Chin-Ching klarte ikke å ignorere plyndringen og raningen av folket. Disse prestene lærte derfor bort I Chin Ching til folket for at disse bedre kunne beskytte seg mot tyver og fjellbandittenes trakasseringen.

 

Etter at I Chin Ching nådde den allmenne befolkningen, mistet den sin forbindelse med troen på at kropp og sjel skulle være ett. Da I Chin Ching's forbindelse med Zen ble brutt, begynte den å utvikle seg som en uavhengig form for kamp og mistet sin originale form. Foruten I Chin Ching var det også en annen form for kinesisk kampteknikk under utvikling på fjellet Wu tang. Wu tang shan kempo (kalt butusan i Japan) ble ledet av en mann kalt To San Fan. Denne stilen inneholdt studiet av fem elementer: Sjelen, følelser, mot, styrke og kropp. I Chin-Ching eller Shao lin ssu kempo var forskjellig fra den lokale kinesiske Wu tang shan, og ble derfor kalt den ytre skole p.g.a. sin indiske opprinnelse. Den kinesiske varianten av Wu-tang shan ble derimot kalt den indre skole. Det som etterhvert skjedde var at både den ytre og den indre skole mistet sin forbindelse med Zen disiplinen, og forfalt til kun å bli to mindre viktige skoler innen kamp.


Fra oldtiden av har kinesisk kamp vært delt inn i:
" Kang fa, som senere ble til tai chi ch'uan (japansk: taikyoku ken)
" Jou fa som senere utviklet seg til lung hua chuan (japansk: ryukaken).
Kang fa inneholder for det meste spark og "thrusts". Jou fa konsentrerer seg om nærkamp med kast og hold. Shao lin ssu, som er en kombinasjon av Kang fa teknikker, ble en uavhengig skole og utviklet senere forbindelser med politiske og militærorienterte grupper. Senere vokste hver av disse gruppene til å bli hemmelige grupper sentrert om kamp.

 

I tre tilfeller har grupper av disse organisasjonene organisert motstand mot kinesisk styre:

 

  • Hanlin ji ledet 150.000 menn mot Yan dynastiet.

  • Senere samlet Yuhao hsien 100.000 menn til motstand mot Ming dynastiet.

  • Enda senere ledet Chuang ting lin 50.000 menn mot Ching dynastiet.

 

I det nittende århundre, da forskjellige Europeiske land begynte deres invasjon av Kina, tok "the Great Sword Sosiety" til å konsentrere seg om en gruppe kempo krigere som var stasjonert på Shantung halvøya. Kempo krigerne gav Tysklands styrker en uhyre sterk motstand. Etterhvert som Manchu regjeringen ble svakere, vokste motstandsbevegelsen seg sterkere og utviklet seg til den kjente "Boxer Rebillion". Senere tok "the White Lotus Sect" og "the Red Spear Sosiety" og slo seg sammen med "the Great Sword Sosiety" og irriterte Tyskland til de grader at Tyskland måtte be stormaktene England, USA og Frankrike om hjelp. Selv om geriljakrigføringen var en fordel for "the Boxers" til å begynne med, var det ingen vei utenom nederlag for kineserne ovenfor 4 militære stormakter med moderne våpen. "The Boxers" ble tilintetgjort og med deres fall gikk kinesisk kempo inn i en nedgangsperiode. I år 1900 forbød Manchu regjeringen kempo i hele Kina.

 

Nord og Sør
Selv om vi tidligere nevnte at kempo ble delt i to i Kina (de indre og ytre skolene), kan vi også foreta en geografisk inndeling de nordlige og sørlige skolene. Etter en periode preget av krigførende stater, forfalt den nasjonale moralen. Men med Sui og T'ang periodene begynte Kina å bygge seg opp igjen. Kulturen ble omgjort til det bedre og nasjonen vokste seg sterk. Under T'ang og Sung periodene brukte regjeringen en masse krefter på å videreutvikle deres martial arts teknikker, spesielt med tanke på kempo som hadde blitt til en slags nasjonal krigskunst i Kina. I denne tiden ser man også dannelsen av to typer skoler den nordlige og de sørlige skolene for kempo.De nordlige skolene var lokalisert nord for elva Yangtze. Selv om folkene både i nord og Sør for elva Yangtze er kinesere, så er det en merkbar forskjell i deres vesen p.g.a. klimaet de bor i og livsstilen i landområdene.

 

Livet til de som bodde i sør var basert på fiske og våtdyrking av ris p.g.a. alle elvene som rant der. Arbeidsplassen var i båter og på jordene og dette stilte derfor store krav til bevegelse og styrke i overkroppen. Dette innebar at for folk i sør ble overkroppen bedre utviklet enn underkroppen. I nord derimot var tørrdyrking av jord viktigst og all transport foregikk enten til fots eller med hest. Jakt var også en viktig del av deres levebrød. Dette førte til at underkroppen til de i nord ble bedre utviklet enn overkroppen.

 

  • I sør ble derfor kempo sentrert om teknikker med hode, armene, thrusts, chops osv.

  • I nord derimot ble beinteknikkene viktigst, spesielt spark og hopp.

 

I Manchu i vest ble begge stiler utviklet på en spesiell måte og gav grunnlag for Atten teknikkene. Disse er en kombinasjon av ferdigheter og kampteknikker fra dyr og fugler.

 

Korea vekst og tilbakefall
Fra oldtiden av har Korea gjennom sine dynastier vært plaget av invasjoner fra andre land, slik at martial arts raskt ble utviklet. I Korea's tidligere historie var landet delt i tre kongedømmer. Kogyryo (ca. år 37 f.Kr. 668 e.Kr.) hadde så vidt begynt å bli et sterkt kongedømme da kongedømmet Paekche (ca. år 18 f.Kr. 663 e.Kr.) og Silla (ca. år 57 f.Kr. 995 e.Kr.) også ble to sterke konge-dømmer som kunne være med og kjempe om makten. I løpet av disse dynastiene trente de koreanske krigerne en militær disiplin kalt Farando, hvilket tilsvarer Japans bushido.


I løpet av denne tiden da disse martial artene, som vi kan kalle koreansk kempo ble utviklet, var kongedømmet Koguryo svært mektig. Dette var takket være støtte fra Kina. Dette var den perioden da buddhismen og den nordlige kempo skolen, en versjon av den kjente Shao lin ssu, raskt ble mikset sammen med den lokale koreanske formen "Farando" og ble spredt utover hele landet. Men det var bare i Silla man var virkelig entusiastiske ovenfor kempo metodene. Dette var igjen p.g.a. at Silla var under konstant fare for Koguryo i nord og Paekche og deres allierte Japan i sør. I de senere årene klarte Silla's styrker, ved hjelp av deres kempo og andre krigskunster, å beseire både Paekche og Koguryo og endelig forene hele den koreanske halvøya. Krigskunsten som var i bruk på den tiden "taiken" var en kombinasjon av kempo og de lokale teknikkene fra Farando. 


Ved Sillas fall i år 918 begynte Koryo dynastiet (år 918-1392). I Koryo dynastiet fikk nasjonen som en helhet stor kjærlighet for martial arts. Det såkalte Koryo dynastiets martial arts system ble utviklet videre. Hele den koreanske halvøya var blitt gjenforent i Silla dynastiet og Koryodynastiet kunne nyte freden i landets gullalder. I løpet av denne perioden ble den koreanske keramikk kunsten, såvel som andre kulturelle tradisjoner, videreutviklet til den skjønneste kunst.


Fra den Koryoanske taiken teknikken, vokste det ut kombinasjoner som en erstatning for de såkalte "attenteknikkene". Disse kunne deles inn videre til "trettiseksteknikkene". Selv i dag bruker folk i Korea disse teknikkene som ble utviklet i oldtidens Koryo dynasti. De er i dag kjent som jinto hyung en av mønsterne i karate og tae kwon do. Yi-opprøret felte kongedømmet Koryo og tok makten i 1392. Yi-dynastiet (år 1392 1910) betydde en alvorlig og rask tilbakegang for koreansk martial arts. Yi dynastiet opprettholdt foreningen av den koreanske halvøya og forbød all martial-arts. Dette p.g.a. av faren for opprør. Mange av de berømte krigerne endte i fengsel. Selvfølgelig ble Korea, som en følge av at martial arts ble forbudt, svekket som militær makt.

 

I 1910 invaderte japanerne Korea under ledelse av Toyotomi Hideyoshi. Okkupasjonen varte helt fram til 1945 og fikk katastrofale følger for den koreanske martial arts. Den koreanske martial arts hadde vært døende i 500 År under Yi-dynastiet. Under japanernes okkupasjon ble deres martial arts influert av japansk karate, kinesisk kempo og kung fu. Som en følge av dette dukket det opp nye stilarter som Tang Soo Do Moo Duk Kwan, som er dypt influert av Japans Shotokan karate.

 

Karates Opprinnelse Og Utvikling
Shao lin ssu kempo ble utviklet, som du har lest, fra Zen undervisningen til presten Bodhidharma. Det vitale ved opprinnelsen er allikevel boken I Chin Ching. Siden karate er i slekt med kempo, og siden boken I Chin Ching var brakt med av Bodhidharma fra India, kan karates opprinnelse regnes som indisk. Indiske metoder for kamp og selvforsvar kan også regnes som forgjengerne til metoden i Hellas. De var allerede organisert i en mer eller mindre systematisk form for kamp for ca. 3000 år siden.

 

Statuetter og malinger oppdaget av arkeologer i India, viser at kampmetoder beslektet med karate fantes i India på Sakyamuni's tid. Etter utviklingen av buddhismen i det første århundre f.Kr. ble stillinger og poseringer, i likhet med de som blir brukt i karate i dag, tatt i bruk i buddhistisk "kunst" og videreført sammen med buddhismen til Kina og Japan. Man finner i dag buddhistiske statuetter med armer og ben i stillinger som tilhører nåtidens grunnleggende stillinger i karate. Kamp poseringene her er best illustrert i form av de beskyttende "Gudende", som pryder gaten ved de buddhistiske templene. Disse "Gudene" trodde man beskyttet de troende mot onde ånder fra himmelen og helvete. Derfor ble de også framstilt som høyere stilte vesener med fryktinngytende utseende. Typisk for disse var at de ble framstilt med en hånd strekt ut med tommelen pekende utover og lillefingeren bøyd i en sirkel. Dette tror man i dag var en av de gamle hånd-stillingene i oldtidens indiske kampsporter. Denne er ikke den samme som "knife edge" eller "seiken" som brukes i karate og kan derfor ha vært en spesiell indisk form.

 

Sammendrag
I sammendrag kan vi kort si at den indiske formen for kamp, som illustreres i I Chin Chin, ble brakt til Shao lin ssu i Kina av Bodhidharma. Da Koguryo ble omvendt til buddhismen ble den videreført til den koreanske halvøya, hvor den ble kjent som den koguryoanske form for bryting. Dette ble igjen videreført både til Japan og Mongolia, hvor den gjennomgikk videre modifikasjoner. I Sør ble Shao lin ssu videreført til Ryakyus-øyene, hvor den ble kombinert med tidligere former for kamp og ble forgjengeren til moderne karate. I moderne tider ble karate brakt til Japan, hvor karate led under innflytelse av en rekke andre kampteknikker som var importert til Japan tidligere. Direkte og indirekte fra andre deler av Asia. I Japan har karate, som så mange andre kulturelle elementer, gjennomgått en åndelig forandring. Dette for å tilpasse det til sin egen kultur.