Thai-boksing (Muay-thais) opprinnelse er ukjent, men det man vet, er at det helt tilbake til 1400-tallet har vært en tradisjon i Thailand å avgjøre uenigheter med en ubevæpnet duell. Allerede i 1590 vet man at det var en del av militær trening, og fra starten av 1700-tallet ble det en regulær folkesport. 

 

Alle deler av kroppen kan rammes, og alle deler av kroppen, utenom hodet, kan brukes til å skade motstanderen. Noen av de vanligste angrepene er slag mot hode og kropp, albuer mot ansiktet, spark mot hodet, kropp og bein samt knær mot ribbein. Som en grunnregel brukes de hardeste punktene på kroppen mot de mykeste punktene på kroppen til motstanderen. Derfor er slike punkt som skritt, tinning og solarpleksus absolutt effektive og lovlige treffpunkt. Tradisjonelt blir slag betraktet som det «svakeste» angrepet, og spark har til formål å nedbryte motstanderen; knær og albuer anses som de mest effektive angrepene og brukes til å avgjøre kampen fra clinchen. I clinch skal fingrene ikke flettes med hverandre, da dette kan føre til fingerskader.