Budo har røtter langt tilbake i menneskets historie. Allerede i tidlige samfunn oppsto ulike former for kamp og selvforsvar, og etter hvert utviklet disse seg til mer organiserte systemer. De tradisjonene som senere fikk særlig betydning for karate og beslektede kampkunster, vokste fram gjennom påvirkning mellom India, Kina, Korea og Japan.

​

Ifølge tradisjonen ble viktige impulser overført fra India til Kina gjennom munken Bodhidharma, og derfra videre til Korea og Japan. Gjennom århundrene ble kampkunstene formet av religion, filosofi, samfunnsutvikling, krigføring og kulturutveksling. Resultatet ble en rekke forskjellige retninger og stilarter som til slutt utviklet seg til de kampkunstformene vi kjenner i dag.

Selv om deler av denne historien bygger på tradisjon og legender, gir den likevel et verdifullt innblikk i hvordan budo og karate har utviklet seg som mer enn bare kamp. Det handler også om disiplin, trening, selvutvikling og respekt.

Budo har, i likhet med andre former for ubevæpnet kamp, utviklet seg gradvis i takt med menneskets utvikling. De første menneskene måtte forsvare seg mot både ville dyr og andre mennesker. Organiserte kampkunster slik vi kjenner dem i dag, oppsto først etter at mennesker begynte å leve i mer organiserte samfunn. På dette stadiet utviklet det seg ulike kampformer mange steder i verden.

​

Det blir derfor for enkelt å si at budo oppsto i ett bestemt land eller i én bestemt kultur. Samtidig er det liten tvil om at de kampkunsttradisjonene vi i dag forbinder med budo, særlig har sine røtter i Øst-Asia. På samme måte som grunnleggende kampformer tilhører menneskeheten som helhet, har også karate og beslektede kampkunster fått en plass langt utover sine opprinnelige geografiske områder.

​

I antikkens Hellas fantes det en kampform kalt pankration, som ofte blir trukket fram som en tidlig forgjenger til moderne bryting og andre kampidretter. Dette var en hard konkurranseform der slag, spark, kvelninger, leddlåser og kamp på bakken var tillatt. Konkurransen fortsatte gjerne til den ene parten ga opp. Også oldtidens boksing hadde trekk som i ettertid kan minne om enkelte elementer i senere kampkunster.

​

I Japan var den nærmeste beslektede kampformen trolig en tidlig variant av sumobryting. Også i Korea fantes det tidlige former for bryting og ubevæpnet kamp, og mye tyder på at kulturutvekslingen mellom landene bidro til videre utvikling av kampformer i regionen.

 I oldtidens Korea var landet delt i tre kongedømmer: Koguryo, Paekche og Silla. Disse konkurrerte om makt og innflytelse, og behovet for militær styrke bidro til utviklingen av kampformer og krigerdisipliner.

​

I denne sammenhengen nevnes ofte Farando som en tidlig koreansk kamptradisjon. Den beskrives som en kompleks form for budo der hele kroppen ble brukt som våpen. Hodet kunne brukes til støt, armene til slag, kast og låsinger, og bena til spark, feiinger og posisjonering. Selv om historiske beskrivelser fra denne perioden må leses med en viss varsomhet, er det tydelig at Korea tidlig hadde sterke tradisjoner for militær og fysisk trening.

​

Silla utviklet etter hvert en sterk nok hær til å beseire både Koguryo og Paekche og samle den koreanske halvøya. I denne perioden ble kampkunst, militær disiplin og kulturell utvikling tett knyttet sammen.

Karate og beslektede kampformer blir ofte knyttet til kinesisk kampkunst, og særlig til tradisjonen rundt Shao lin ssu. Dette var et buddhistisk tempel i Kina som i lange perioder var kjent som et senter for både fysisk og åndelig trening.

​

I tradisjonen spiller den indiske munken Bodhidharma en sentral rolle. Han sies å ha reist fra India til Kina for å undervise i buddhisme, og senere å ha slått seg ned ved Shao lin ssu. Der skal han ha lagt vekt på at kropp og sinn ikke kan skilles fra hverandre, og at fysisk disiplin er en viktig del av den åndelige utviklingen.

​

Ifølge tradisjonen brakte Bodhidharma med seg tekster og øvelsessystemer som fikk betydning for utviklingen av kampkunst ved tempelet. Historisk sett er det vanskelig å skille sikkert mellom dokumenterte forhold og senere legender, men Bodhidharma har uansett fått en viktig plass i fortellingen om kampkunstens utvikling i Asia.

Ved Shao lin ssu ble fysisk trening ikke bare sett som nyttig for selvforsvar, men også som en del av den mentale og åndelige disiplinen. Dette er en tanke som fortsatt står sterkt i mange former for budo. Kropp og sinn skulle utvikles sammen.

​

Etter hvert ble teknikker og treningsmetoder spredt utenfor templene. Når kampkunsten ble tatt i bruk av soldater, folkegrupper og lokale miljøer, forandret den seg også. Den mistet noe av sin direkte tilknytning til religiøs praksis og utviklet seg i flere retninger som mer selvstendige kampformer.

​

I Kina vokste det fram ulike skoler og tradisjoner. Noen ble omtalt som ytre skoler, andre som indre skoler. Det oppsto også geografiske forskjeller mellom nordlige og sørlige stilarter. Tradisjonelt blir de nordlige stilene ofte knyttet til mer spark og beinteknikker, mens de sørlige gjerne forbindes med sterkere vekt på armer, nærkamp og stabilitet.

Gjennom kinesisk historie fikk kampkunsten flere roller. Den ble brukt til selvforsvar, militær opplæring, fysisk trening og i noen perioder også som del av organiserte motstandsbevegelser. Kampkunst var derfor ikke bare trening, men kunne også ha politisk og sosial betydning.

Etter hvert som ulike templer og treningsmiljøer ble utsatt for press, ødeleggelser og maktkamp, ble kunnskapen spredt videre til nye grupper. Dette bidro til at kampkunsten ble mer folkelig, men også at den utviklet seg bort fra sine opprinnelige rammer.

I perioder oppsto det hemmelige grupper og motstandsbevegelser med tilknytning til kampkunst. Slik ble kampkunsten også en del av større historiske strømninger i Kina, før den senere opplevde både forbud og tilbakegang.

I tradisjonell kinesisk kampkunst snakker man ofte om forskjellen mellom nordlige og sørlige skoler. Denne inndelingen henger sammen både med geografi, livsform og treningskultur.

I sør var livet i større grad knyttet til fiske, elver og risdyrking. Dette ga arbeidsformer som ofte stilte større krav til styrke og kontroll i overkroppen. I nord var leveviset i større grad knyttet til jordbruk, jakt, ridning og transport over lengre avstander, noe som la bedre grunnlag for sterk benbruk og bevegelighet.

​

Selv om slike beskrivelser forenkler virkeligheten, har de i lang tid vært brukt for å forklare hvorfor sørlige stilarter ofte forbindes med kraft, stabilitet og armteknikker, mens nordlige stilarter ofte forbindes med spark, hopp og mer bevegelige kampformer.

Koreansk kampkunst utviklet seg videre gjennom skiftende dynastier. Under Koryo-dynastiet var det stor interesse for kampkunst, og flere teknikker og mønstre ble videreutviklet. Dette var også en kulturell storhetstid i Korea.

​

Senere kom en kraftig tilbakegang. Under Yi-dynastiet ble kampkunst i stor grad undertrykt, blant annet av frykt for opprør. Mange kamptradisjoner ble svekket eller forsvant fra det offentlige rom.

​

Den japanske okkupasjonen av Korea fra 1910 til 1945 fikk også store konsekvenser. I denne perioden ble koreansk kampkunst påvirket av japansk karate, kinesisk kampkunst og andre systemer. Som følge av dette vokste det fram nye stilarter og skoler, blant annet Tang Soo Do Moo Duk Kwan, som senere fikk stor betydning for utviklingen av moderne koreanske kampformer.

Karate regnes i dag som en egen kampkunst, men har tydelige forbindelser til både kinesisk kempo og eldre asiatiske kamptradisjoner. Ifølge den tradisjonelle forståelsen går noen av de viktigste impulsene tilbake til India, videre til Kina og derfra til Okinawa og Japan.

​

På Ryukyu-øyene, særlig Okinawa, ble kinesiske kampformer blandet med lokale systemer for selvforsvar. Dette ble grunnlaget for den kampkunsten som senere utviklet seg til moderne karate. Da karate senere ble introdusert i Japan, ble den videre systematisert og tilpasset japansk kultur, pedagogikk og budotradisjon.

​

Karate har derfor ikke én enkel opprinnelse, men er resultatet av en lang historisk utvikling der mange kulturer, tradisjoner og tenkemåter har påvirket hverandre.

Historien om budo, kempo og karate er både sammensatt og fascinerende. Noe bygger på dokumenterte historiske forhold, mens annet bygger på tradisjon, muntlig overlevering og legender. Likevel viser helheten hvordan kampkunst har utviklet seg gjennom århundrer som mer enn bare kamp. Det handler også om disiplin, selvutvikling, kultur og livsfilosofi.

​

I den forstand er budo ikke bare en historie om teknikker og kampformer, men også en historie om menneskets søken etter styrke, kontroll, balanse og innsikt.

Denne teksten bygger på tradisjonelle historiske framstillinger innen kampkunst, kombinert med eldre tolkninger og overleverte fortellinger. Enkelte deler av historien er gjenstand for faglig diskusjon, men teksten er publisert som en del av budotradisjonens historiske fortelling.