Pål-Erik Ruud – 9. Dan
Jeg startet med Kyokushinkai karate i 1982 på Råholt barneskole. Der trente jeg i cirka halvannet år. Det siste halvåret trente jeg også kung fu under Tor Kristian Løntjern. Jeg trente hos Løntjern frem til juni 1985 og hadde da grønt belte, 5. kyu. Jeg var 16 år og trente allerede forholdsvis mye. Jeg var i brukbar fysisk form.

​

I august 1985 reiste jeg til USA, hvor jeg tilfeldigvis skulle fortsette å trene hos Charles Graham. Etter cirka fem uker endte jeg opp med å flytte hjem til Mr. Graham og hans familie. Treningsmengden ble deretter fire til fem timer daglig. Jeg hadde ingen andre gjøremål jeg måtte prioritere enn trening. Jeg leste, trente, drømte og tenkte budo 24 timer i døgnet. Jeg brukte alle lommepengene mine på trening, konkurranser, hjelpemidler og lignende. Jeg tok meg ikke tid til noe annet enn trening. Dette ga resultater, og jeg gled sakte, men sikkert, fra mange av mine treningspartnere.

​

Jeg begynte å gjøre det bra i konkurranser og var ett år senere klar til å gradere meg til svart belte. Jeg kom hjem til Norge i juni 1986 og bygde umiddelbart et treningslokale på låven hjemme. Det var her jeg ble gradert til 1. Dan svart belte i september 1986. Dette skjedde ved at Charles Graham og to av hans svartbelter kom over fra USA for å gradere meg og Jan Tore Øvrevik, som var treningspartneren min da jeg forberedte meg til graderingen.

​

Etter dette fortsatte jeg å instruere kampsport på låven. Det var tøffe tider, med enkle treningslokaler og mye hardt slit. Jeg har mange gode minner fra denne tiden, da alle ga alt.

Jeg fortsatte å trene mange timer daglig frem til 1988. Fra april til november 1988 ble jeg veldig overtrent. Det vil si at jeg trente for mye, kombinert med at jeg spiste for dårlig, slik at jeg i stedet for å komme i bedre form bare ble mer og mer utmattet. Dette kom som en følge av at jeg hadde gått fire måneder på krykker og skulle ta igjen det tapte. Etter dette fikk jeg minst seks måneders treningsforbud, med unntak av å gå turer og svømme. Dette klarte jeg ikke, fordi jeg hadde sterke abstinenser og følte at jeg måtte trene. Det vil si at jeg fikk muskelsmerter og følte meg veldig urolig hvis jeg ikke trente.

​

Ting ble aldri helt det samme etter dette. Jeg har aldri gjenopptatt denne ekstremt harde treningen, men jeg er ikke lei meg for det. Jeg føler at den svært harde fysiske treningen jeg drev med, var verdifull på mange områder og ga meg kunnskap om meg selv og kroppen min som jeg ikke ville fått uten. Når jeg sier at jeg ikke er lei meg for at dette tok slutt, er det fordi jeg tror det i budo skal være en utvikling. Denne utviklingen går ut på at man starter med en kampgren som er 90 prosent fysisk og 10 prosent mental, for å utvikle kroppen til å klare det som senere vil være nødvendig. Gradvis skal dette endres til 90 prosent mentalt og 10 prosent fysisk når vi forlater denne verden som gamle budoutøvere.

​

Jeg ser spørrende på min egen utvikling og kan ikke helt forstå hvorfor ting har gått som de har gått, men jeg tror veldig sterkt at jeg har hatt en naturlig utvikling innen budo, fordi jeg var, og er, en sann sjel i forhold til budo og dens verdier. Jeg er reflektert i forhold til det jeg gjør, og ser på mine viktigste oppgaver i dag som å dele mine kunnskaper i budo med andre. Jeg bruker det jeg har lært for å hjelpe andre til å forsvare seg og til å utvikle en grunnleggende selvtillit som kan brukes på alle områder i livet.

​

Jeg har hatt mange fine opplevelser gjennom budo. Jeg har hatt min del av konkurranser og vunnet mine medaljer og pokaler. Jeg har reist og trent i mange land, møtt mange dyktige mennesker av ulik bakgrunn og kjønn, og lært mye om livet, om kjærlighet og sorg, om vennskap og svik, om egne og andres dumheter, og om menneskets behov for noe å forholde seg til.

​

Alle vil ha sitt eget forhold til budo, og alle vil oppnå forskjellige resultater. Det som er viktig, er at du liker det du gjør, at du er stolt av det du står for, og av hvem du er. Finn din røde tråd i livet, for uten mål og mening er livet grått og trist.

​

Pål-Erik Ruud