Eugene H. Perceval Jr. - 10. Dan
Hadde svart belte i Tae Kwon Do og brunt belte i Aikido før han reiste til Korea med militæret. I Korea ble han elev av Chun Chae Kyn. Perceval ble en av de første amerikanske svartbelter registrert i Korea. Perceval var en dyktig soldat og Budo utøver. Han var en profesjonell kriger som trente for kamp i krig og ikke for konkurranser. Han Tjenestegjorde i United States Marine Corps. Han trente soldater i nærkamp og tjenestegjorde i både Korea krigen og Vietnam Krigen. Perceval sørget for starten på en tålkning av Moo Duk Kwan som vi bærer spor av den dag i dag.

 

Forrest G. Blair Begynte å lære Tae Kwon Do Moo Duk Kwan hos Perceval i 1964. Senere åpnet Blair sin egen karateskole i Pemberton N.J. USA, hvor instruktøren min Charles Graham lærte sin Tae Kwon Do Moo Duk Kwan. Blair var en spenstig og dyktig utøver med stort talent. Blair tjenestegjorde også for U.S MARINES i 4 år. Han vokste opp i urolige nabolag og som sin instruktør Perceval var selvforsvar det viktigste element i Budo også for Blair. Blair har hatt mange skoler med varierende suksess. Han har hatt ett turbulent liv som har satt sine spor, men som budo utøver var han særdeles dyktig.

 

Charles Graham - 9. Dan
Begynte med Tae Kwon Do i 1966 hos Richard Roundtree, som var en av de første svartbeltene i Moo Duk Kwan. Mr. Graham trente hos Roundtree i ett år og fikk gult belte. I 1967 begynte Mr. Graham å trene med Mr. Koburn som instruerte i Shotokan karate. Mr. Graham sluttet å trene hos Mr. Koburn i 1969. Han hadde da oppnådd brunt belte i shotokan. Mr. Graham begynte så å trene Tae Kwon Do Moo Duk Kwan hos Forrest G. Blair. Mr. Graham var elev hos Blair fram til 1978, da båndene mellom dem ble brutt. Mr. Graham trente også til tider hos Bob Dancer, som hadde sortbelte i Aikido. Mr. Graham trente hos Mr. Dancer til tider mellom 1969 og 1975. Mr. Graham trente også til tider under S.L. Martin som er en meget respektabel herre innen kinesisk budo. Mr. Graham trente hos S.L. Martin mellom 1971 og 1973. Mr. Graham gikk ikke opp til noen belter hos Bob Dancer eller S.L. Martin.

Mr. Graham ble gradert til 1. Dan svart belte av Blair og Perceval i 1971 og til 2. Dan i 1975. Mr. Graham ble senere beæret 3. Dan i 1978, 4. Dan i 1984 og 5. Dan i 1988. Mr. Graham har opp gjennom årene instruert alle steder han har vært. Han åpnet sin første Tae Kwon Do skole i 1971, første uken etter å ha mottatt 1. Dan. Skolen åpnet han i Fort Dix i N.J. Han drev den i ca. 1 år og hadde ca. 70 elever.
Videre åpnet han i 1971-72 en skole i California i forbindelse med at han var stasjonert som marinesoldat. Han hadde han ca. 70 elever og alle var U.S. Marines.
I 1972-73 åpnet han en skole på Cuba. Også her var han stasjonert som marinesoldat og hadde ca. 40 marinesoldater som sine elever.
I 1973-75 åpnet han en skole på Burlington County College i N.J. Her hadde han ca. 40 elever.
I 1975-78 åpnet han en skole i Hartford Connecticut, hvor han hadde ca. 30 elever. Denne skolen er i dag fremdeles åpen under ledelse av Stanley Heath 4. Dan.
I 1978-89 har han hatt en skole i Brownsmills i N.J. Han har i denne perioden hatt gjennomsnittlig 70 elever. I 1990 flyttet Charles Graham tilbake til Connecticut og instruere sammen med Stanley Heath. Skolen i N.J. tok James Young, 4.Dan svart belte over. I dag har Mr. Graham 9 skoler.

 

Til sammen har Mr. Graham i perioden 1971-89 instruert ca. 5000 elever. Han har produsert ca. 80 svartbelter selv og gjennom elevene sine.
Siden 1989 har Mr. Graham instruert sammen med Stanley Heath i Conecticut. Han instruerer til daglig i kjelleren hvor han bor. Han har valgt å gjøre dette etter mange år med større komersielle skoler. Mr. Graham konkurrerte aktivt mellom 1967 og 75. Han har 3 Grand Champions, ca. 10 1. plasser og ca. 80 2 3 plasser.

 

Pål-Erik Ruud - 7. Dan
Jeg startet med Kyokushinkai Karate i 1982 på Råholt barneskole. Der trente jeg i ca. 1,5 år. Det siste halvåret trente jeg også kung-Fu under Tor Kristian Løntjern. Jeg trente hos Løntjern frem til juni 1985 og hadde da grønt belte 5. Kyu. Jeg var 16 år og trente allerede forholdsvis mye. Jeg var i brukbar fysisk form. I aug. 1985 reiste jeg til USA hvor jeg tilfeldigvis skulle fortsette å trene hos Charles Graham. Etter ca. 5 uker endte jeg opp med å flytte hjem til Mr. Graham og hans familie. Treningsmengden ble etter dette på 4-5 timer daglig. Jeg hadde ingen andre gjøremål som jeg måtte prioritere enn trening. Jeg leste, trente, drømte og tenkte Budo 24 timer i døgnet. Jeg brukte alle lommepengene mine på trening, konkurranser, hjelpemidler o.s.v. Jeg tok meg ikke tid til noe annet enn trening. Dette ga resultater, jeg skled sakte men sikkert ifra mange av mine trenigspartnere.

Jeg begynte å gjøre det bra i konkurranser og var ett år senere klar for å gradere meg til sort belte. Jeg kom hjem til Norge i juni 1986, og bygde umiddelbart et treningslokale på låven hjemme. Det var her jeg ble gradert til 1. Dan sort belte i september 1986. Dette skjedde ved at Charles Graham og to av sortbeltene hans kom over fra USA for å gradere meg og Jan Tore Øvrevik som var trenigspartneren min da jeg forberedte meg på graderingen. Etter dette fortsatte jeg å instruere kampsport på låven. Det var tøffe tider med enkle treningslokaler og mye hardt slit. Jeg har mange gode minner fra denne tiden da alle ga alt.

 

Jeg fortsatte å trene mange timer daglig frem til i 1988. Jeg ble fra april-nov 1988 veldig overtrent. Dvs. at jeg trente for mye, kombinert med at jeg spiste for dårlig, slik at i stedet for å komme i bedre form så ble jeg bare mer og mer utmattet. Dette kom som en følge av at jeg hadde gått 4 mnd. på krykker og skulle ta igjen det fortapte. Etter dette fikk jeg min. 6 mnd. treningsforbud med unntak av å gå turer og å svømme. Dette klarte jeg ikke fordi jeg hadde sterke abstinens og følte at jeg måtte trene. Dvs. at jeg fikk muskelsmerter og følte meg veldig urolig hvis jeg ikke trente. Ting ble aldrig helt det samme etter dette. Jeg har aldrig gjenopptatt denne ekstremt harde treningen, men er ikke lei meg for det. Jeg føler at den ekstremt harde fysiske treningen som jeg drev var verdifull på mange områder og ga meg kunnskap om meg selv og kroppen min som jeg ikke vil fått uten. Men når jeg sier at jeg ikke er lei meg for at dette tok slutt så er det fordi jeg tror det i Budo skal være en utvikling. Denne utviklingen går på at man starter med en kampgren som er 90 % fysisk og 10 mental for å utvikle kroppen til å kunne klare det som senere vil være nødvendig. Gradvis skal dette endres til 90 % mentalt og 10 fysisk når vi forlater denne verden som gamle budo utøvere.

Jeg ser spørrende på min egen utvikling og kan ikke helt forstå hvorfor ting har gått som de har gått, men jeg tror veldig sterkt at jeg har hatt en naturlig utvikling innen budo fordi jeg var, og er en sann sjel i forhold til budo og dens verdier. Jeg er reflektert i forhold til hva jeg gjør, og ser på mine viktigste oppgaver i dag for å være det å dele mine kunnskaper i budo med andre. Jeg bruker det jeg har lært for å hjelpe andre til å forsvare seg og til å utvikle en grunnleggende selvtillit som kan brukes på alle områder i livet. Jeg har hatt mange fine opplevelser gjennom Budo, jeg har hatt min del av konkurranser og vunnet mine medaljer og pokaler.

 

Jeg har reist og trent i mange land, truffet mange dyktige mennesker av forskjellig rase og kjønn. Jeg har lært mye om livet, om kjærlighet og sorg, om vennskap og svik, om egene og andres dumheter og om menneskets behov for noe å forholde seg til. Alle vil ha sitt eget forhold til budo, og alle vil oppnå forskjellige resultater. Det som er viktig er at du liker det du gjør, at du er stolt av det du står for og for hvem du er. Finn din røde tråd i livet, for uten mål og mening er livet grått og trist. Jeg fikk 1. Dan i 1986, 2. Dan i 1988, 3. Dan i 1992, 4. Dan i 1995, 5. Dan i 2000 og 6. Dan i 2004. 7. Dan fikk jeg i 2016.

 

Pål-Erik Ruud